En orgie, med brutalitet i bakhagen
Den kjente israelske journalisten Gideon Levy er ikke nådig, verken med Israel eller byen han elsker. Eurovision-uka er tida for å åpne øynene, mener han.
Knut-Eirik Lindblad Foto: Christian Roth Christensen
I perioder har den israelske journalisten Gideon Levy (65) hatt livvakter i hagen. Dagbladet møtes derimot av patriotiske flagg, festet til buskene som rammer inn den grønne gressflekken han disponerer sentralt i Tel Aviv.
– Det ble nettopp feiret uavhengighetsdag. Naboene henger dem opp her for å kødde med meg, forteller han smilende mens armene gestikulerer. Et såpass blinkskudd av en spøk at han lar pynten henge.
Levy, ansatt i landets eliteavis Haaretz siden 1982, er en av Israels mest markante og radikale aviskommentatorer, profilert for nådeløse og hardtslående analyser av myndighetene. Han er også en av få reportere i Israel som jevnlig reiser og rapporterer om menneskerettighetsbrudd og hverdagen til millioner av palestinere bosatt i de okkuperte områdene.
– Åpne øynene
Dagbladet avbryter skribentens hjemmekontor. Kommentaren han jobber med er rettet mot alle som reiser til Tel Aviv denne uka for å ta del i Eurovision-finalen. Arbeidstittelen er «Trip Advisor», sier han og oppsummerer:
– Som turist, ikke glem at 60 minutter unna med bil finnes verdens største fengsel, Gaza. 30 minutter unna er Vestbredden som lider under et brutalt militært tyranni. Noen minutter fra Eurovision-produksjonen ligger hovedkvarteret til den israelske hemmelige tjenesten, Mossad, som er ansvarlig for mye av brutaliteten som skjer der. Så åpne øynene.
Siden i fjor, da israelske Netta vant Eurovision og det ble kjent at 2019-konkurransen skal finne sted i Israel, har organisasjonen BDS samlet 130 000 underskrifter som støtter en boikott av verdens største musikalske tv-sending. I Norge har blant annet artistene Chirag og Magdi i rapgruppa Karpe og Mari Boine signert oppropet. Den støttes også av Marthe Valle, ISÁK-frontkvinne Ella Marie Hætta Isaksen, Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft.
– Boikottaksjonen er bra. Så lenge Israel ikke betaler for eller straffes for okkupasjonen av Palestina vil vi aldri bry oss med å endre noe. De eneste som tar ansvar er BDS. Jeg skulle ønske andre stater la press på Israel, men det skjer ikke, sier Levy, og legger til:
– Tel Aviv er en orgie av spising og uteliv som aldri stenger, med brutaliteten i bakhagen. Det minner meg om Titanic. De koste seg der også.
Det politiske bildet
I starten av mai fyrte Hamas hundrevis av raketter mot mål i Israel, som svarte med å bombe mål i Gaza. Liv gikk tapt og mange fryktet en ny krig. Partene satte seg ned for samtaler og kom fram til en avtale.
– På grunn av Eurovision måtte de få en slutt på det. Hadde bombingen fortsatt noen dager til hadde ingen kommet hit, sier Levy.
Politikken skyggelegger årets solfylte uke med sangkonkurranse. I tillegg til en skjør våpenhvile med Hamas, er Israel i prosessen med å forme en ny regjering. Benjamin Netanyahu, landets statsminister siden 2009, vant på nytt i april. Levy er bekymret.
– Hva vil de vil bestemme? Den nye regjeringen tegner seg til virkelig å bli revolusjonerende høyrevridd. De kommer til å endre mye her, sier han.
Tre korrupsjonssaker
Netanyahu er etterforsket for tre tilfeller av korrupsjon og frykter en kommende rettssak. Partiet hans jobber nå knallhardt for å få gjennom en gammel lov som gir parlamentsmedlemmer immunitet fra rettslig forfølgelse.
– Israelere tror dette er demokratisk, de tror et demokrati bare handler om majoritetens beslutninger. Hvis det bestemmes at alle rødhårede i Israel skal henrettes er det demokrati fordi majoriteten bestemte det. De forstår ikke, men en sentral del av demokratiet handler om rettighetene til minoriteten ikke makten til majoriteten, sier Levy, og fortsetter
– Statsministeren skaper frykt og tjener på det: Historien om at vi står overfor Iran, Hamas, palestinere og antisemittisme. Så presenterer han seg som løsningen, han som kan beskytte oss fra denne enorme eksistensielle trusselen som ikke eksisterer.
– Jeg var «en god gutt»
Det var reisene som journalist til de okkuperte områdene som endret tankesettet til Levy. Spytt og trusler er sendt hans vei for meningene han står for, sier han.
– Jeg var «en god gutt», en zionist. Jeg var i hæren. Jeg jobbet for Shimon Peres. Jeg var mainstream. Men på 80-tallet startet jeg å dra dit selv. Jo mer jeg reiste dit, jo mer forsto jeg av den kriminelle virkeligheten disse menneskene lever i. Hva vi gjør der, ikke bare drap og tilstedeværelse, men arrogansen. Hvem ga oss retten til å dominere et annet folk på en sånn måte? Jo mer jeg så, jo mer radikal ble jeg.
– Etter din mening, utøver Israel apartheid?
– Man kan ikke være et halvveis demokratisk land, akkurat som man ikke kan være halvveis gravid. Kan det defineres som noe annet? Jødiske bosetninger i Palestina har vann, elektrisitet, eiendom og alle sivile rettigheter i verden. Ved siden av dem er det en palestinsk landsby. De som bor der er uten noen rettigheter og har knappe ressurser. Landet deres forsvinner gradvis. Hvis det ser ut som apartheid og snakker som apartheid, da er det apartheid. Hva er dette hvis ikke? Jeg er klar for å høre alle forslag til definisjoner.
– Hjernevasking fungerer
Levys arbeidsplass, avisa Haaretz, stikker seg sterkt ut i det israelske mediemangfoldet. Han er svært glad for redaktørens støtte og vilje til å publisere et kritisk blikk på myndighetenes politikk. Levy irriterer seg over hvordan staten ofte forsvarer seg med å kalle meningsmotstandere for antisemittister.
– Folket tror på det. Hjernevasking fungerer her, og man får det inn med morsmelka. Media i Israel er privat og fri, men de vil helst please leserne, ikke irritere dem eller gjøre dem forbanna. Så fra både myndigheter og medier oppstår narrativet om at vi er ofre. At vi er det utvalgte folk. Det står sterkt her, man ser det ikke først, men skraper man på overflaten kommer det fram.
– Det er farlig å tenke slik. Det er dekket til, ingen sier det, men undersøker man litt er det tydelig. Internasjonal lov gjelder alle bortsett fra israelere. Asylsøkere er det viktig at Europa tar vare på, men ikke vi. Nei, vi er spesielle fordi vi har lidd og vi er de eneste ofrene, sier Levy.
www.dagbladet.no
16. mai 2019
