Jeg har besøkt Palestina. Nå forstår jeg hva rasisme er – Celestyna Hamad

 

Det som skulle vært huset besteforeldrene mine inviterte sine barnebarn til, ble i stedet en gravplass. Det ble til Israel.

Nylig besøkte jeg hjemlandet mitt, Palestina, for første gang. Jeg er en palestinsk tredjegenerasjonsflyktning, og jeg er norsk. Jeg ble født i trygghet og frihet, med menneskerettigheter og likeverd, i et land hvor slike rettigheter er en selvfølge. Det har også min familie og mitt lille hjemland Palestina kjempet for siden jeg ble født.

Fikk nedverdigende spørsmål

Som den eneste i familien som har mulighet til å reise inn i landet, på grunn av mitt norske pass, var jeg ekstra spent da vi nærmet oss grensen. Hvordan ville jeg bli mottatt da jeg besøkte hjemlandet mitt? Mens mine norske venninner fikk komme inn på under en time, måtte jeg vente i seks timer for å svare på nedverdigende og direkte ubehagelige spørsmål.

De spurte om min far er frisk, og jeg forstod. De visste at pappa mistet benet sitt etter et israelsk bombeangrep i 1982. De spurte om jeg har besøkt familien min tidligere, og jeg forstod. De visste at familien min bor i en flyktningleir. Jeg kom til skranken, og vakten så på meg. Jeg var nervøs og redd for å si noe som kunne gjøre at jeg ikke kom inn i landet. Jeg sa til meg selv hundre ganger at jeg skulle til Tel Aviv og gikk gjennom svarene venninnene mine og jeg hadde øvd på. Jeg visste at jeg ikke kunne nevne Palestina. Jeg visste at jeg ikke kunne si at jeg skulle til familien min.

Vaktene lo av familien min

Jeg ble bedt om å ramse opp navnene til alle familiemedlemmene mine. Mor og far. Bestemor og bestefar. Onkler og søskenbarn. Han stilte meg grundige spørsmål om mine foreldre og besteforeldre, og ved flere anledninger lo han av meg. Jeg visste at jeg måtte smile og le for å komme over grensen, mens de gjorde narr av mine besteforeldres navn. For første gang fikk jeg føle hvordan det virkelig var å bli diskriminert.

De ville vite mer om familien min. Hvor faren min ble født og hva han hadde studert. Han stoppet meg mens jeg fortalte at faren min flyttet fra Polen til Norge. Så hånlig på meg, flirte og spurte: «Ok. Så han drar først fra Libanon til Polen for å prøve å få et bedre liv, men så ville han ha det enda bedre og reiste derfor til Norge?» Jeg kjente et stikk i magen, men tvang meg selv til å smile og svarte høflig: «Ja, han flyttet til slutt til Norge.»

En mur deler folket i to

Etter avhøret ble jeg bedt om å vente, og mens jeg satt der, på den skitne grensestasjonen mellom Jordan og mitt hjemland, skjønte jeg hva rasisme virkelig er.

Da jeg endelig kom ut fra grensekontrollen, etter seks timer, kjente jeg for første gang luften til det som en gang het Palestina. Vi besøkte den vakre kystbyen Akko, som er en av de eldste byene i verden. Jeg så for første gang landsbyen til familien min, et vakkert landskap fylt med tusen år gamle oliventrær.

Jeg vandret gjennom eldgamle nabolag i Betlehem, hvor gatene var fylt med barnelatter. Der markedene duftet av ferskt brød og arabisk kaffe. Jeg la merke til at israelere og palestinere i noen områder bor rett ved siden av hverandre, men likevel ikke har de samme rettighetene. Da vi besøkte flyktningleiren Aida Camp, som ligger inntil separasjonsmuren, så jeg med mine egne øyne hvordan befolkningen blir delt i to. Den åtte meter høye og snart 810 km lange muren skiller ikke bare israelere og palestinere, men også palestinere fra palestinere. Familier. Venner. Skolekamerater. Den gjør det vanskelig og ofte umulig for palestinerne å bevege seg fritt rundt i landet.

Barn ser flere gevær enn blomster

Jeg blir trist av å tenke på at store deler av den palestinske befolkningen ikke har mulighet til å se vakre Akko. Jeg møtte en gammel mann som fortalte at han ikke klarer å gå inn i moskéen sin for å be, etter at han opplevde massakren i Ibrahimi-moskeen i 1994. Jeg møtte barn som ser flere maskingevær på vei til skolen enn de ser blomster, fugler og trær. Jeg gikk selv gjennom checkpointen hvor den unge studenten Hadeel Al-Hashlamoun ble skutt og drept av israelske soldater i det Israel Defense Forces (IDF) mener var et forsøk på knivstikking noen dager tidligere. Jeg møtte journalisten som tok bilder av det skjebnesvangre øyeblikket og forsto mens jeg bladde gjennom bildene at IDFs forklaring trolig er iscenesatt. Jeg grøsset mens jeg gikk forbi kulehullene i bakken og forsto at hun er blitt skutt mens hun har ligget nede.

Palestina er for meg…

Etter å ha sett Palestina forstår jeg at det er min plikt å fortelle om landet som en gang var. Palestina er for meg der bestefar bygget sitt hus helt fra bunnen av. Palestina er for meg der oliventrærne vokste i hagen til bestemor. Palestina er for meg der besteforeldrene mine giftet seg og lovte hverandre å holde sammen for resten av livet. Palestina er for meg hunden til bestemor og bestefar, som voktet over familien sin så godt den kunne. Palestina er for meg sommerfuglene som vandret fra sitrontrærne til fikentrærne. Palestina er for meg hjemmet til bestemor og bestefar som ble stjålet fra dem i 1948! Palestina er for meg det resten av verden kaller for Israel.

Palestina ble Israel

Det som ventet mine besteforeldre kunne ikke hunden deres beskytte dem fra. Det som ventet mine besteforeldre kunne ikke bestefar beskytte bestemor fra. Det som ventet mine besteforeldre var årsaken til at pappa ble født i en flyktningleir i Libanon sammen med tusenvis av andre besteforeldre, mødre, fedre og barn. Det som ventet er det fortsatt ingen som beskytter palestinerne fra. Det som skulle blitt bestemor og bestefars begynnelse på et langt liv sammen, måtte de forlate. Hadde bestemor snudd og sett seg tilbake, hadde hun sett brente oliventrær, voldtekter, ødelagte hjem og fortapte barn. Det som skulle vært huset de inviterte barnebarna sine til, ble i stedet en gravplass. Det ble Israel. Vi hører alltid om Israels rett til å beskytte seg selv. Hvem skal beskytte Palestina?

Mange ble skutt da jeg var der

Dette er barna og ungdommene som ble skutt uten lov og dom i løpet av de to ukene jeg var i Palestina.

– Abed al- rahman Shadi Obeidalla (13)

– Huthayfa othman suleiman (18)

– Fadi Samir Mustafa Alloun (19)

– Hadeel Sallah Al-Hashlamoun (18)

Tenåringer, barn? Det spiller ingen rolle. Alle tok imot mer enn fem skudd fra israelske soldater. Det får meg til å undre: Skyter man virkelig noen fem ganger for å forsvare seg selv?

Livet deres er lite verdt

Jeg synes det er skremmende å tenke på at hvis jeg hadde blitt drept i Palestina, så hadde jeg fått internasjonal oppmerksomhet fordi jeg er norsk statsborger, mens det ukentlig dør ungdom som meg som aldri får medienes oppmerksomhet. Livet er lite verdt i Israels bakgård.

Mens jeg sitter på bussen på vei hjem, tenker jeg på bestefar og bestemor som fortsatt bor i flyktningleiren i Libanon. Jeg ser ned på tatoveringen min av nøkkelen som henger over inngangen til Aida Camp. Nøkkelen som for folk flest bare er et objekt, men som for meg, og alle palestinere, representerer retten til å returnere. Jeg er norsk, jeg er palestinsk, jeg er Celestyna Hamad og vitne til Palestina 2015.

*Aftenposten i somarbeid med Karin          torsdag 29-10-2015

**  29. oktober 1948 ble det som skulle vært huset til besteforeldrene mine, og huset som de skulle invitere barnebarna sine til en gravplass. Det ble Israel.

I dag er dagen palestinerne minnes de 66 menneskene som ble massakrert i det sionistiske militærgrupper gikk inn i landsbyen til besteforeldrene mine, Safsaf.

Bestefar er 86 år gammel og bor fortsatt i flyktningleir i Libanon. Familien min klarte helsigvis å flykte, men dessverre får de aldri lov til å returnere til hjemlandet sitt.

Celestyna Hamad

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-har-besokt-Palestina-Na-forstar-jeg-hva-rasisme-er-8220969.html