Kunstneren Ayman alAzraq åpner hjerter med stein – Av Sissel Ofstad
Oslo bader i solskinn, og den store euforien etter gjenåpningen av samfunnet har lagt seg da Utrop møter multimediakunstneren Ayman alAzraq foran rådhuset. Norges befolkning har trolig sommerferie i tankene, men den statsløse palestineren vil snakke om lint. Stoffet vi finner i tørketrommelen fra klær og tekstiler.
– Hva er det? Hvor havner det? Er det farlig?
Spørsmålene førte ham og samarbeidspartner Emanuel Svedin til tekstilindustrien i Bangladesh.
Svedin, som er med på telefon en kort stund, utdyper prosjektet.
– Undersøkelser viser at lint er livsfarlig for medarbeiderne i industrien. Lint kommer i ulike graderinger og med lite beskyttelsesutstyr tilgjengelig for de ansatte, setter det seg i lungene og forårsaker sykdom.
Kunstnerduoen var godt i gang med dokumentasjonen av arbeidsstokkens elendige vilkår da pandemien satte kjepper i hjulet for framdriften.
– Det så ut til at vi kunne reise i fjor sommer, men vi tok ikke sjansen. Det ble for utrygt. Vi jobber nå med å få folk til å sende oss bilder og videopptak. Det er en annen måte å arbeide på, men vi må gjøre det beste ut av situasjonen.
Nå håper forbundsfellene at ferdigstillelsen av verket skjer en gang mellom 3 til 6 måneder i framtiden.
Klimakampen
Tospannet har brynt seg på geopolitiske konflikter og forsert byråkratiske hindringer før.
– Da ForUm tok kontakt med oss om å lage et interaktivt kunstverk, begynte tankene våre å vandre. Hvordan kan vi vekke nysgjerrighet og få folk til å våkne opp?
Svaret ble Jostedalsbreen og dets koordinater.
– Nordmenn har et nært forhold til naturen. Jostedalsbreen, Norges største isbre, har alle nordmenn kjennskap til. Om naturen slik vi kjenner den i dag forsvinner, eller endrer seg, er det en sorg for alle.
Kunstneren har selv aldri besøkt Jostedalsbreen.
– Etter mange år i Norge er jeg ikke så glad i snø, men når den forsvinner så forstår man at noe er galt. Da jeg var barn pleide det å snø i Palestina. Nå snør det mindre der enn før. Og det er kjernen i setningen You’re going to miss me when I’m gone. Alle kommer til å savne Jostedalsbreen om den forsvinner. Da er det for sent å gjøre noe. Den kommer aldri tilbake.
I oktober 2020 prydet kunstverket Oslo rådhus. På et av tårnene lyste det opp mystiske lengde- og breddegrader etterfulgt av frasen You’re going to miss when I’m gone. Dermed ble det opp til publikum å finne sammenhengen mellom koordinatene og setningen ved å plotte det inn på smarttelefonen.
Valget av bygning var alt annet enn tilfeldig.
– Rådhuset er for alle. Det er også et sted for seremonier som bryllup og konfirmasjon. I likhet med Jostedalsbreen har alle et forhold til rådhuset.
Hjerte av stein
Konseptkunstnerne, som traff hverandre på Kunstakademiet, jobber ofte med tradisjonelle materialer, men gir dem en ny dimensjon. Det er verket Wall One som sto ferdig i 2017 et godt eksempel på. I all sin enkelhet ser det ut som en svær stein, men synet kan bedra. Noe skjer når man kommer i kontakt med steinklossen.
– Hva har alle mennesker til felles? Hva er den første lyden vi hører? Det er mors hjerte som slår. Tanken bak kunstverket var å vise mennesket, og ikke tallet. Vi trenger en mer human tilnærming til flyktningkrisen. En mur løser ingen problemer.
Ayman alAzraq refererer her til den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, som snakket høyt og lenge om hvordan murer skulle bygges og hvem som skulle få regningen.
Palestineren reiste til flyktningleiren Zataari i Jordan. Med seg i kofferten hadde han et stetoskop. I flyktningleiren la han stetoskopet på hjertene til unge og gamle og tok det opp med bluetooth.
Resultatet ble en diger steinblokk med lyd fra hjerterytmen til flyktningene.
– Legger man hånda eller øret inntil steinen, vil man oppleve at hjertene slår sammen i takt. Slik oppheves ideen om oss og dem.
Solidaritet med kunstnere
Kunstneren med base i Oslo var innom samme problematikk i skulpturen Utreisefrist. Verket ble vist på Akershus Kunstsenter i forbindelse med utstillingen Grunnlovsjubileet 1814. Skulpturen er laget i voks og det er fullt mulig å tenne på hver bokstav. Foruten å henvise til refleksjon om hvem som skal få bli, hvem må dra og utvisningen, kan det også være et spørsmål om kollegers arbeidsvilkår. Han tenker på sine frender i Gaza.
– Kunst er alltid det siste hjelpeorganisasjonene vil bruke penger på. Naturlig nok. Å få tak i materialer er mulig, selv om det er dyrt. Den store utfordringen er å få kunsten ut av Gaza. Det ender som regel alltid med avslag når vi søker om tillatelse for å få tilsendt kunstverk. Fotografier og videopptak er enkelt å overføre, men skulpturer er en annen sak. De må demonteres før de kan smugles ut.
Artisten rister på hodet av seg selv og kolleger i Norge som klager på de gode ordningene som finnes i dette landet. For ikke å glemme friheten man ofte tar for gitt.
– Det er vanskelig å få kunstnere til å komme hit. De får ikke visum. Det er veldig synd. For begge parter.
Selv fikk han stipend til Kunstakademiet i 2006.
– Karrieren begynte egentlig med film og TV. Jeg gikk først på filmskole i Hebron og lærte faget. Etterpå eksperimenterte jeg med bilder og forskjellige uttrykk. Miljøet på Kunstakademiet var lite og godt. Alle kjente hverandre. Jeg fikk utfolde meg så mye jeg ville, så jeg prøvde alt.
Foruten sine egne kunstprosjektet, er Ayman alAzraq kurator for en utstilling på Fotogalleriet i Oslo. Utstillingen som har fått navnet Artists in Gaza strip åpner for publikum 7. august og lukker sine dører 15. august. Dette er et samarbeid mellom Fotogalleriet og Shababeek for Contemporary Art fra Gaza. 17 kunstnere stiller ut videokunst og fotografier.
Kunstneren Ayman alAzraq åpner hjerter med stein
