Noen ord fra en palestinsk venn, En samtale gjennom øyekontakt-
Noen ord fra en palestinsk venn
En samtale gjennom øyekontakt
Jeg var på vei tilbake fra Palestina til Norge, hvor jeg lever nå. På flyplassen i Oslo måtte jeg vise mitt norske pass til grensekontrollen. Hun leste at fødselsland var Palestina og hun spurte:
”Hvordan er det i Palestina?”
Jeg sa ”okei”, vi håper at det blir bedre.
”Hvor lenge har du bodd i Norge?”
”Nettopp ferdig med fjerde året”.
”Når besøkte du Palestina siste gang?”
”Dette var første gang på de fire årene”.
Hun så på meg, smilte og spurte meg:
”Hva elsker du mest, Norge eller Palestina?”
Jeg fortalte henne at forskjellen mellom Palestina og Norge, er som forskjellen mellom mora og kona…
Kona er mitt valg, jeg elsker henne, hennes rettferdighet, skjønnhet. Jeg lager mine fremtidsplaner sammen med henne og deler alt med henne. Hun gir meg det som jeg manglet før, og jeg gjør alt jeg kan for at hun skal alltid ha det bra. Men, hun kan ikke få meg til å glemme mamma.
Mamma er ikke mitt valg, men jeg føler meg eiet av henne. Det er hun som har gjort meg til den personen jeg er i dag. En klem fra henne løser alle mine problemer og lindrer alle mine smerter. Ingen kan tilgi mine feil slik hun gjør. Hun åpner alltid armene for meg, uten betenkelse. Jeg vil alltid ha tilhørighet til henne.
Mamma og kona gir meg to typer kjærlighet som jeg ikke kan leve uten. Samtidig kan mamma ikke gi meg den kjærligheten jeg får fra kona, og kona kan ikke gi meg kjærligheten jeg får fra mamma.
Hun stengte passet, og så på meg med undring og sa:
”Vi hører om vanskelig liv i Palestina, så hvorfor liker du det?”
Jeg svarte:
”Mener du mamma”?
Hun smilte og sa:
”La oss si din mamma”.
Jeg sa: ”kanskje mamma ikke har råd til medisin eller til lege når jeg blir syk, likevel holder det for meg å føle hennes kjærlighet og barmhjertighet når hun klemmer meg. At det er en vanskelig situasjon der, er ikke hennes skyld. Hun gir meg det beste hun får til, uten å nøle.”
Hun så i passet igjen, lukket øynene noen sekunder og sa:
”Beskriv Palestina for meg”.
Jeg svarte:
”Hun er ikke den vakre blondinen, men jeg blir avslappet når jeg ser ansiktet hennes. Hun har ikke blå øyne, men jeg føler meg beroliget og trygg når jeg ser på dem. Klærne hennes er enkle, men bærer med seg godhet og medfølelse. Hun er ikke festpyntet med gull, diamanter og sminke, men har et kjede av hvete og mais rundt halsen, som kan mate alle sultne. Hun er kidnappet, men likevel smiler hun for sine barn.”
Hun gav passet tilbake til meg, høflig og sa:
”Jeg ser Palestina på TV, men jeg ser aldri det som du beskriver for meg.”
Jeg fortalte henne:
”Du så Palestina på kartet, men jeg beskriver Palestina som ligger i det indre av hjertet mitt. ”
Deretter sa hun:
”Jeg håper at du er like lojal for Norge som for Palestina, jeg mener, for kona som for mora.”
Jeg sa til henne:
”Mellom meg og Norge er det et løfte og jeg er ikke den som bryter mine løfter. Jeg ble oppdratt til å respektere mine løfter. Det var mamma som oppdro meg slik og dette må kona vite”.
