Da Dagens Oslo-avtale ble signert gikk jeg forbi Fødselskirken i Bethlehem, da fikk jeg øye på hundrevis av demonstrerende unge palestinske menn med plakater,

der det på den største av plakatene var skrevet “Oslo-avtalen er en giftig dolk som dolker det palestinske folk i ryggen” Den gangen forstod jeg hverken betydningen av dette slagordet, eller de politiske ringvirkningene av denne demonstrasjonen som foregikk kun noen hundre meter fra en annen demonstrasjon, som i motsetning hyllet denne Oslo-avtalen. Spontant sluttet jeg meg til gruppen som var imot signeringen av avtalen, i og med at jeg fant flere av mine politiske meningsfeller bland dem.

Og jeg husker godt hvordan vi ble møtt av den israelske hæren, med tåregass sendt over oss som tunge regnskyer og skuddene som ble avfyrt mot vår fredelige demonstrasjon. Min fortelling om Oslo endte ikke med disse demonstrasjonene, tvert imot. På vei til skolen min i Dahisheh, midt i flyktningleiren, leste jeg den samme setningen hver dag: Down with Oslo!” med henvisning til den politiske avtalen og ikke selve byen.

Disse slagordene var å se både på arabisk og engelsk overalt på veggene i flyktningleiren, og var et særdeles ettertraktet fotomotiv for de mange turistene som var innom. Helt oppriktig fikk jeg aldri helt med meg hvorfor disse slagordene idet hele tatt ble skrevet, eller hvorfor det var så viktig at Oslo-avtalen ble nedstemt. Skjebnens ironi ville det slik at jeg faktisk kom meg til Oslo, hovedstaden i Norge, der jeg fikk lære å kjenne denne vakre byen som var på alle palestineres tunge. Jeg var overrasket over vennligheten og smilene jeg fikk av menneskene jeg møtte, og begynte å fundere over hvorfor alle i flyktningleiren hjemme brukte dette negative slagordet om denne flotte byen i Nord.

Flere tiår har nå gått siden Oslo-avtalen ble signert, og etter flere tiår i denne byen har Oslo blitt en del av meg, og jeg har blitt en del av Oslo. Men jeg klarer ikke å se forbi det faktum at denne avtalen signert i denne byen ikke har ført med seg noe godt til mitt okkuperte land, tvert imot.

Hvordan kan jeg forklare ovenfor min familie og mine landsmenn at etter signeringen av avtalen, utført i all pomp og prakt, økte andelen av de okkuperte områdene med 240%, at andelen bosetninger har femdoblet seg, og at det i mellomtiden har blitt bygget en hel mur av betong, som splitter menneskene fra sine landområder. For ikke å nevne de tusenvis av kvinnene og barna, drept eller fengslet. Den skyhøye arbeidsledigheten som ingen ende vil ta, og den haltende og skakkjørte palestinske økonomien.

Hvordan kan jeg forklare at vi, 20 år etter signeringen, fortsatt er statsløse?

For et år siden, da den blå-blå regjeringen fikk politisk flertall ved valget, ble påtroppende statsminister raskt spurt om hvordan partiet ville forholde seg til Israel. Svaret var at “de ville arbeide for å støtte Israels rett til å forsvare selv”. Uten engang å ense at det å støtte en okkupant i sin rett til å forsvare seg, gjør en delaktig i selve okkupasjonen, og i ødeleggelsen og i drapene på de uskyldige Så kjære statsminister, okkupasjon må møtes med motstand, ikke støtte. Jeg ønsker at du, ærede Statsminister og det norske Stortinget anerkjenner den Palestinske staten, og tar avstand fra denne okkuperende makten som urettmessig stjeler, ødelegger og beslaglegger landområder.

Jeg håper at dere kan stå side om side med et folk som kjemper for sin frihet, sitt folk og sitt land. Jeg har tro på at jeg en dag vil være en stolt palestinsk Oslo-beboer, som kan fortelle sine venner og kjære om hvordan de folkevalgte har stått støtt med det Palestinske folket, i deres kamp om deres egne selvstendige stat, på lik linje som alle andre mennesker på denne jorden, og historien kommer til å vise at de som har hjulpet den okkuperende makt med “ tungtvann” kommer til å innse at det ikke kan være mulig å la okkupasjonen vedvare.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11581228/#post_11581228