Firebarnsfar kastet ut av Norge etter 22 år: − Det er ubeskrivelig å måtte forlate familien

BEIRUT (VG) Etter 22 år i Norge ble Ahmad kastet ut av landet. Norske myndigheter mener de fire døtrene i Lofoten kan holde kontakt med faren via Skype.

– Jeg saver ham veldig. Jeg klarer ikke å bli vant til at han ikke er en del av familien vår her, forteller 14 år gamle Selma, datteren til Ahmad Charafeddine (44).

De siste årene har VG dekket hvordan innvandringspolitikken i Norge rammer barn.

Slik som 12 år gamle Neda som ble sendt ut av Norge etter ti år i 2013 fordi foreldrene hadde oppgitt feil hjemland da de søkte asyl; og nå saken til Mustafa (18), som har bodd i Norge siden han var seks år gammel, men som kanskje snart sendes ut på grunn av hans mors uriktige opplysninger.

I historien til Ahmad er det motsatt: Her sitter fire barn igjen i Norge, uten nærvær til sin far. Norske myndigheter oppfordrer barna til å kommunisere med ham via Skype.

Ahmad ble sendt fra Lofoten til Libanon, og måtte forlate jobben, livet og familien sin.

Grunnen? Et dårlig råd 22 år tidligere.

Flyktet fra krig

I oppveksten opplevde han et land i krig.

– Det var mange netter jeg våknet i sjokk, hvor jeg måtte søke tilflukt fordi bomber slo ned i nabohusene.

Borgerkrigen i Libanon varte fra 1975 og frem til 1990. Da han var 14 år gammel, ville han søke mot et sted som ikke lå i ruiner; nemlig Norge.

Det ble en strabasiøs ferd gjennom Europa. Etter flere år med mislykkede forsøk nådde han Norge. Da var han blitt 21 år gammel, og fikk opphold.

Men det var ett stort problem: Han hadde løyet.

Ahmad var blitt rådet til å opplyse at han hadde flyktet fra Irak, ikke Libanon. Det var bedre sjanser for å få opphold da, ble det sagt.

– Jeg skulle ønske jeg kunne snudd tiden tilbake. Ikke bare for min egen skyld, men for mine barn, forteller han nå.

Historien om Ahmad er bitt omtalt av flere lokale medier, deriblant Lofot-Tidende og Lofotposten.

I Norge skapte han seg et meningsfylt liv. Ahmad fant kjærligheten og giftet seg med Fida. Sammen fikk de fire døtre og flyttet til Fygle i Lofoten.

Den siste jobben han hadde, var på en skole som norsk- og mattelærer for flyktninger. Elevene kom fra hele verden – blant annet Syria og Irak.

– Det var en drømmejobb å få hjelpe dem. De hadde opplevd så mye vondt, og på mange måter så jeg meg selv i dem.

Innhentet av fortiden

Kona er utdannet sivilingeniør og jobber som prosjektleder i kommunen, og barna går på skolen.

Selv om familien hadde gjort Norge til sitt hjem, skulle fortiden innhente dem. Utlendingsnemnda (UNE) fikk nyss i at Ahmad hadde løyet om opphavsland og oppgitt feil navn i sin opprinnelige søknad.

I 2009 ble det fattet et endelig vedtak fra UNE om utvisning, siden han hadde søkt asyl på på «feilaktig grunnlag».

UNE omtaler det på denne måten: «klager har overtrådt utlendingsloven ved å gi uriktige og åpenbart villedende opplysninger om sin identitet til norske myndigheter».

Ahmad, advokaten og støtteapparatet mente vedtaket var en altfor stor belastning på hans barn, og at han ikke burde straffes så hardt for noe han gjorde for 22 år siden.

I tillegg sliter hans kone med store fysiske helseplager som gjør at aleneansvar for de fire døtrene er ekstra krevende. Saken gikk flere runder i retten.

Tingretten mente utvisningsvedtaket var ugyldig, men det ble opprettholdt i lagmannsretten. Ahmads anke til høyesterett ble avvist. Dermed ble utvisningsvedtaket gjeldende og han ble sendt ut.

UNE skrev: «utvisning av klageren er ikke et uforholdsmessig tiltak overfor klagerens fire barn (…) kontakten mellom klageren og barna kan opprettholdes via telefon, Skype og brev».

– Mine barn straffes

Han ble kastet ut av landet i april 2019 og ilagt et fem år langt innreiseforbud til Norge og EU. Etter dette er han nødt til å søke om familiegjenforening for å kunne slippe inn i Norge igjen. Om dette blir godkjent, er uvisst.

– Kunne jeg ikke heller fått samfunnsstraff, fengselsstraff eller en bot? Jeg synes de straffer meg altfor hardt. Jeg mister de første årene av mine barns liv, forteller Ahmad.

– Mine barn blir straffet for det jeg har gjort.

Han tar til tårene når han forteller om utkastelsen, og om da han måtte fortelle sine barn at han måtte forlate dem.

– Men hadde du tro på at det skulle løse seg når du tross alt hadde løyet?

– Jeg har innrømmet at jeg har gjort en feil. Jeg skulle ønske de kunne se min bakgrunn og prøve å forstå hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Vedtaket nå er bare et prinsippvedtak, og skal være til avskrekkelse for andre, mener han.

– Men hvorfor løy du også om navnet ditt?

– Da jeg kom til Norge, var jeg redd for at jeg skulle bli sendt tilbake til Libanon, og fordi jeg trodde jeg hadde bedre sjanse for å få opphold.

Økonomisk kollaps

– Jeg føler meg mer norsk enn libanesisk. Jeg savner familien min, men også livet hjemme. I Norge hadde vi et stort fellesskap, gode naboer og venner, sier Ahmad.

Like etter at Ahmad ble sendt tilbake til Libanon, i april 2019, gikk landet inn i en økonomisk krise.

Valutaen har mistet nær 90 prosent av verdien og kollapsen ble nylig kalt en av de verste økonomiske krisene Verdensbanken har sett siden 1800-tallet.

Nå lever over halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen.

– Libanon er håpløst. Det er ikke strøm her nå, umulig for meg å få jobb og det er ingen sikkerhet. Jeg frykter at det kan bli borgerkrig her igjen, sier Ahmad.

På spørsmål fra VG om den forverrede situasjonen i Libanon har noe å si på innreiseforbudet, skriver avdelingsleder i UNE, Marianne Granlund, følgende:

– UNE vurderer de sakene vi har til behandling, ikke interne forhold i land på generelt grunnlag.

– Å søke asyl i Norge er et tillitsbasert system. Dersom utlendingsmyndighetene blir gitt uriktige opplysninger, kan det føre til at det blir gitt tillatelser som ikke skulle vært gitt. Derfor har lovgiver bestemt at det som hovedregel skal reageres i slike tilfeller, skriver Granlund.

– Dere fastslår at det ikke er en «uforholdsmessig belastning» for barna at de må ha kontakt med sin far via Skype?

– I denne saken er ikke belastningen på barna stor nok til at klageren kan få bli, når man ser dette opp mot forholdet som ligger til grunn for vedtaket. Barna har fremdeles sin mor i Norge.

Ahmad og hans advokat har søkt til Utlendingsdirektoratet (UDI) for å få opphevet innreiseforbudet, men har fått avslag. Nå planlegger de å anke denne avgjørelsen.

– Utgangspunktet er at det skal svært mye til for at vi opphever et ilagt innreiseforbud. Etter en samlet vurdering mente vi at vilkårene for opphevelse av innreiseforbud ikke var til stede, skriver områdeleder Camilla Torgersen i UDI til VG.

Fredagspizza

Ahmad ringer til familien hjemme i Norge. Den eldste datteren Selma (14) tar telefonen.

– Pappa, vi skal lage fredagspizza i dag!

Den yngste datteren vil ikke bli med på videosamtalen, og døtrene hjemme forklarer hvorfor:

– Mina sier alltid hun ikke vil snakke med deg på telefonen fordi hun heller vil ha deg hjemme, forteller de.

Så fortsetter de å snakke med sin digitale pappa:

– Det er ubeskrivelig å måtte forlate familien min, forteller Ahmad.

– Det er kjempeurettferdig at han ble sendt ut. Han er straffet fordi han fortalte sannheten til dem. Vi har rett til å ha en far i livet vårt, forteller Selma.

Til høsten skal hun konfirmeres.

– Jeg syns det er skikkelig kjipt at han ikke kan være her når jeg skal konfirmeres. Det skjer bare én gang i livet.

Ahmad tørker en tåre mens han lytter.

– Jeg vil ha han hjemme så han kan være en del av det som skjer, og ikke bare følge med via en skjerm, sier Selma.

• Kyrre Lien, VG